Første møte med Marisol og Alex
Vi våknet med strålende sol inn gjennom verandadøren til soverommet. Etter en lett frokost ble vi utstyrt med noen flasker vann, hatt og solbriller, før vi kløv inn i bilen til Moises. Bilen
klatret sakte oppover på noe som lignet mer på en krøttersti enn en vei. Her gjaldt det å holde seg fast ellers ble en kastet av i humpene. Vi kjørte gjennom et ubebodd landskap, med tørrsvidde gresstuster overalt. Vel en time senere dukket det opp et bitte lite adobehus, som gikk mer eller mindre i ett med naturen. Vinduene var bare små glugger, og en bølgeblikkplate fungerte som dør. Vi stanset bilen og ble med Moises bort til de to barna
som passet alpakkaflokken. Barna var fem og sju år gamle, det var søndag og far jobbet nede på Mallkini, som kokk for oss. Mor hadde tatt seg en tur til Muñani, en fem timers gåtur hver vei. De stod der med tørrsvidde, krakelerte kinn, sandaler uten stropper og fillete klær som var litt for små. Sjenerte kikket de på oss og visste ikke helt hva de skulle gjøre. Jeg hadde ikke annet i lommene enn en leppepomade, den ga jeg til jenta, som var den eldste og het Marisol. Jeg gestikulerte og viste henne at hun skulle smøre den på kinnene og på leppene for å beskytte seg og sin bror, Alex, mot solen. Dette var vårt første møte med barna som senere skulle gi navn til skoleprosjektet og få en stor plass i våre hjerter.
Internatskole
Vi snudde oss og gikk tilbake til bilen, både Per og jeg hadde tårer i øynene. Vi ville så gjerne bidra med noe, disse barna var også en del av vår drøm, drømmen om å introdusere alpakka i Norge. Vi pratet lavmælt sammen på veien tilbake, lurte på hva
vi kunne gjøre. Så fort vi kom tilbake til Mallkini satte vi oss ned med Moises og Juhanita. Hva trengte disse barna aller mest?
Skole, svarte Moises, skole med overnattingsmuligheter, og kan det ikke bli skole, så i hvert fall et internat som barna kan bo på. De barna dere møtte, er de som bor nærmest skolen. Flere familier bor mye lenger unna. Barna går ned til skolen i Tupakamaro hver mandag, grytidlig om morgenen. Så bor de på skolen til fredag. Boforholdene er elendige og lærerne forsvinner gjerne i løpet av uken. De fleste barna går ut av 6. klasse som analfabeter. Først og fremst fordi undervisningen foregår på spansk, mens barna kun snakker quechua. Quechua er indianernes språk, et muntlig språk. I undervisningsplanen har man gått ut fra at barna snakker spansk når de begynner på skolen, men det gjør de ikke her. I løpet av den tiden det tar å lære spansk, har de mistet så mye av undervisningen at de har falt av lasset. De fleste av foreldrene snakker kun quechua, så barna får ingen hjelp hjemme heller. Resultatet er at elevene kjeder seg til døde av å sitte time ut og time inn uten å forstå noe som helst.
Vi skal bygge skole, sa Per og jeg i kor, internatskole. Gi oss noen år så er vi i gang! Vi snakket i munnen på hverandre, alle fire, kom med ideer til utforming, forslag til hvor skolen skulle ligge. Vi diskuterte kosthold og hvordan elevene selv kunne bidra på skolen. Det var høyt under taket og tid for visjoner. Senere kunne vi tilpasse drømmene til virkeligheten og se hva som faktisk var mulig, både praktisk og økonomisk. Vi fant navn på prosjektet, Mirasol, etter jenta vi traff oppe i fjellene. Vi trodde hun het Mirasol, ikke Marisol, og fordi Mirasol betyr «å se solen»,syntes vi navnet var helt ideelt. Mirasol ble symbolet på den solen som lyser inne i alle, men som vi ofte har mistet kontakten med.
Hvis vi kunne bidra til å tenne dette lyset i skolebarna, ville det være helt fantastisk! Solen er den viktigste guden til inkaene, og livet her oppe avhenger fullt og helt av solen.
Et par dager senere satt vi på flyet hjem til Norge. Vi snakket om alt vi hadde opplevd på turen, og ikke minst om hvordan vi skulle samle inn penger til skolen. Vi kunne absolutt ingenting om skoledrift, ikke visste vi noe om innsamling av penger eller
søknadsprosesser. Men at det skulle gå, på et eller annet vis, var vi helt sikre på. Utfordringen var å finne en måte å få inn penger på uten at vi selv måtte reise rundt å samle dem inn. Svaret lå rett foran nesen på oss. Vi solgte jo garn, hver eneste dag. Vi hadde lenge snakket om å lage et nytt basisgarn, og hvis hvert nøste som ble solgt bidro til prosjektet, ville vi være i gang. Vi utviklet Mirasolgarnet, et klassisk garn i 100 % alpakka. Senere har Du Store Alpakka utvidet bidraget, slik at alle garnkvaliteter gir
et bidrag til prosjektet.
Nedleggelse av grunnsteinen.
Vel hjemme begynte vi å formidle ideen til familie, venner og kjente. Alle bidro etter evne. Vi reiste land og strand rundt på strikkekafeer og holdt foredrag. Vi lagde alpakkanåler og pins i sølv og messing som vi solgte. Hele beløpet gikk uavkortet til prosjektet. Vi nådde første delmål, én million kroner. Ikke på langt nær nok til å bygge hele skolen, men nok til å sette i gang. Vi bestemte oss for å ta turen til Peru og legge ned grunnsteinen. Ryktene
fløy, og snart var vi en gruppe på 16 personer som ville reise over og utføre den symbolske handlingen. Etter en fantastisk rundreise i Peru, endte gruppen på Mallkini. Der ble de tatt imot med åpne armer som vanlig. Seremonien var grundig planlagt av Lourdes fra Michell. Jeg ble liggende med høydesyke på hotell i Arequipa, men dagen etter bestemte jeg meg for å ta fly opp til Juliaca sammen med Derek Michell, direktør hos Michell y CiA,
for å overvære seremonien.
Idet vi svingte mellom steingjerdene inn til Mallkini, hørte vi dem. En fargerik gjeng av voksne og barn som hadde kommet fra hele Mañani for å være med på festen. De hadde på seg sine flotteste lokale drakter, spilte, sang og danset så skjørtekantene bruste rundt beina. Litt lenger oppe så vi våre norske venner som vinket oss velkommen.
Her var det full fest!
Og feste kan de i Peru, det danses, spises, drikkes og spilles. Finstasen finnes fram og det spares ikke på noe, selv om de har lite. Ordføreren i Mañani stilte opp og holdt tale, Derek stilte opp med kontrakt som ble underskrevet, tomten som skolen skulle bygges på, ble overdratt til prosjektet slik at skolen alltid eier den. Og så ble grunnsteinen lagt ned. De lokale jublet og klappet i hendene mens vi «gringoene» storgråt og klappet i hendene!
Første trinn var gjennomført, nå stod bare resten igjen.
Samarbeid på tvers av landegrenser
Heldigvis fikk vi hjelp, fantastisk hjelp, fra overraskende hold. På veien hjem fra Mallkini fikk vi en e-post fra Peter Mully, daglig leder av Diamond Yarns i Canada. Han kjøper også garn fra Michell og hadde hørt om prosjektet vårt. Etter 25 år i bransjen hadde han begynt å gå lei, og kjente behovet for noe som ville gi han mer verdi i livet. Han kastet seg på flyet til Lima og vi fant umiddelbart tonen. Dette ville han være med på!
